Å våkne opp til en ny realitet
Når du møter Samantha er ditt første inntrykk: for en sterk og positiv dame. Det er nesten utenkelig at for 6 år siden hadde Samantha flere vanskelige måneder på sykehuset, hvor hun har hatt vanskeligheter med å tilpasse seg fysisk og mentalt med sin nye realitet: livet i rullestol.
I en alder av 17 år falt Samantha ned fra en leilighet i tredje etasje. Da hun våknet opp på sykehuset hadde livet hennes fått en brå vending: ulykken hadde forårsaket en ryggmargsskade som hadde gjort Samantha lam fra midjen og ned, og hun må bruke rullestol for resten av livet.
På grunn av ryggmargsskaden mistet Samantha også kontroll over blæren, og var nødt til å begynne å bruke et kateter. For Samantha var dette noe av det vanskeligste, men for å kunne komme seg ut av rehabiliteringen var hun nødt til å lære seg selvkateterisering:
Jeg husker at jeg ikke ville gjøre det. Jeg fortsatte å tenke «dette er ikke rettferdig. Jeg skal ikke behøve å gjøre dette». Jeg endte opp med å gjøre det bare sånn at jeg kunne komme meg ut av rehabiliteringen, fordi jeg trodde at ved å dra hjem skulle alt gå tilbake til normalt.
Ting gikk derimot ikke tilbake til normalt. Samantha strevde med å akseptere kateterisering og fikk moren til å utføre kateteriseringene. Det tok 4 måneder før Samantha følte seg klar til å håndtere den nye virkeligheten sin:
Ved et tidspunkt etter at jeg kom hjem, innså jeg at dette er min kropp, og jeg vil at den bare skal være min. Jeg vil ikke at noen andre skal ha noe med den å gjøre. Da tok jeg kontroll og startet kateterisering selv. Det var skremmende og det var utfordrende fordi noen ganger visste jeg ikke hvor jeg skulle sikte. Så jeg gjorde derfor feil noen ganger og noen ganger gjorde jeg det rett, men generelt sett, følte jeg meg mye bedre med det.
Kateter? Samme det
Å være lammet og bundet til en rullestol kan være utfordrende nok, så på toppen av alt å være nødt å bruke kateter i tillegg til andre endring kroppen går gjennom, kan være skremmende. Samantha velger et annet syn på kateterisering, og anses nå som «enda en ting som kommer med livet».
Du må innse at det er slik det skal være for så lenge det måtte være, og at det beste du kan gjøre for deg selv er å være i kontroll. Det er derfor bedre om de vet disse små bitene og delene som følger med livet mitt og det å sitte i rullestol.
Det som virkelig har hjulpet Samantha er å dele det med vennene sine slik at det ikke er noe sjenanse eller usikkerhet når det gjelder kateterisering:
Jeg brukte å være sjenert for å ta ut et kateter eller å ta det ut offentlig. Jeg var alltid redd for at det ville ramle ut av vesken min og at noen skulle se at jeg hadde med meg et kateter. Nå kan jeg derimot bare ta det ut av vesken og gå på do, og det har blitt en annen virkelighet for meg.
Ett positivt syn på livet
Til tross for ulykken tok Samantha avgangseksamen på videregående samme år som hun fikk skaden.
I dag er Samanthas mål å være en «vanlig» ung voksen, med samme begjær for nye eventyr som sine jevnaldrende:
Jeg strevde med å akseptere at jeg var nødt til å bruke et kateter. Jeg ville ikke at det skulle være en del av min daglige rutine. Nå tenker jeg ikke på det engang og det er en detalj som jeg ærlig talt ikke er flau over å snakke om lenger.
Samantha har gått videre med å oppdage en kjærlighet for dans og sammen med sin rullestol dansegruppe –the Rollettes – i hjembyen hennes Los Angeles, California, er viljen hennes til å leve et normalt liv sterkere enn noen gang:
Dette gir meg en enda større følelse av selvstendighet. Med dansegruppen reiser vi over hele landet, sammen. Bare det faktum at vi faktisk kan gjøre det og ikke er nødt til å være avhengig av andre er det som tilfredsstiller meg mest. Jeg kan fortsatt gjøre det jeg gjorde før ulykken min.
Samanthas beste råd, hvis du skal lære å selvkateterisere er å ‘eie det’:
Hvis jeg var på rommet med meg selv for fem år siden, når jeg strevde med å kateterisere, ville jeg ha sagt til meg selv å ta det med ro. Det vil bli lettere. Det er en del av livet og ting skjer. Jeg tror du bare må det.