Først var jeg uvitende, og ordet undertrykk forble noe jeg ikke kjente til. Det jeg opplevde var lekkasje. Og ingen hadde advart meg om lekkasjer. Ikke kirurgen, ikke stomisykepleier, ikke de andre jeg møtte som lever med stomi. Nei, det var en stor hemmelighet, tilsynelatende.
Uhell, som vi kaller det, var en av de viktigste tingene jeg hadde gledet meg til å slippe. Ingen flere turer på do i Mo Farah-stil, bare for å oppdage at uten farten hans var det ikke mulig å rekke det. Og å ikke rekke det, betydde rundvask og nytt undertøy.
Håper å slippe å bekymre meg mer
Noen ganger betydde det å låse meg inne på et toalett, vask og tørking av jeans og takke gudene for teknologien og oppfinnelsen av hårfønere.
Det å vite at dette ikke ville skje igjen etter en stomioperasjon, ble en stor faktor i beslutningen om å legge ut tykktarmen. Jeg gledet meg til å ikke bekymre meg for å spane etter nærmeste toalett, skitne til klærne mine, og uendelig forlegenhet.
Du lekker ikke, du har «undertrykk»
Du kan forestille deg forferdelsen min, da jeg våknet opp en morgen, dekket i avføring. Det ble verre av å måtte vekke min mann, og at han måtte skifte på sengen mens jeg rev av de skitne klærne og hoppet i dusjen. Jeg hadde ikke meldt meg på dette. Og det fortsatte å skje.
Jeg gikk på nettet for å prøve å finne hva som forårsaker det, for å berolige meg selv med at jeg var ikke den eneste som opplever det, og for å prøve å finne en måte å stoppe det på. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke lakk – jeg hadde undertrykk.
Forklaring på undertrykk i posen
En lekkasje er når stomiinnholdet på en eller annen måte finner en vei til å sive ut fra undersiden av posen, vanligvis ved et svakt punkt, ofte forårsaket av brukerfeil. Jeg hadde kontroll på dette etter de første par månedene mine.
Undertrykk er annerledes. Når stomiinnholdet er tykkere enn vanlig, og bygger seg opp raskt, har det ingen steder å dra, fordi personen – i dette tilfellet meg – er opptatt med å ikke tenke på det faktum at man har en pose og ikke sjekker ting.
Det samler seg i en topp, og skyver posen vekk fra kroppen. Når du ser etter, er det en pannekakeaktig masse av avføring, og posen er nesten løsnet fra kroppen din. Det er ikke hyggelig.
Smerten ved å være konstant på vakt
Min løsning på undertrykk, de første årene, var å være årvåken.
Å være klar over hva jeg hadde spist og fortsette å holde øye med posen, og skvise (kanskje ikke riktig ord, men du vet hva jeg mener) det tykkere stomiinnholdet ned i bunnen av posen så snart jeg fant et sted som var privat nok til å gjøre det, og for det meste takle det.
Men å rote med posen er ikke en enkel ting å gjøre i det offentlige, og jeg er ikke alltid i en situasjon der jeg kan finne et privat sted.
Jeg har faktisk stått mot en vegg og prøvd å smugfikse ting før. Jeg kan ikke forestille meg hva noen som gikk forbi trodde jeg holdt på med. Hvis jeg var en fyr kunne jeg i det minste latet som at jeg måtte tisse. Så, selv om jeg hadde funnet en slags løsning, var det ikke akkurat ideelt.
Løsningen: Litt glidemiddel
Og så foreslo noen som visste om det et glidemiddel. Det var ikke slike du finner i en sexbutikk – det var en som arbeider med stomiprodukter.
Det er min egen feil at jeg har hodet til en tenåringsgutt når jeg hører ordet glidemiddel, og hvis du er mer moden enn det, får du ha meg unnskyldt.
Poenget er, at glidemiddelet spres på innsiden av en ny pose før du setter den på. I mitt tilfelle passer jeg på at toppen av posen er fullstendig dekket av det, og deretter fortsetter jeg som normalt.
Ingen undertrykk på seks uker i strekk
Første gangen jeg gjorde dette var for seks uker siden. Når vi ser bort fra det latterlige at jeg ikke har oppdaget dette etter å ha hatt undertrykk i nesten fire år, har livet mitt endret seg fullstendig.
I de seks ukene har jeg ikke hatt et eneste undertrykk. Posen min har holdt seg på plass og jeg begynner, dristig nok, å utvikle nok selvsikkerhet til å ikke engang tenke på det. Ikke alltid, men i flere og flere minutter hver dag. Jeg er optimistisk. Jeg tror det kommer til å gå bra fra nå av.
