Når Crohns-sykdommen min ble ukontrollerbar, bestemte jeg meg for å ta litt fri fra jobb. Jeg var sjåfør i et familiedrevet firma og hadde ikke lyst til å la dem i stikken i siste øyeblikk, ettersom det ble stadig vanskeligere å utføre pliktene mine.
Sjefen min var ganske forståelsesfull, men selvsagt kunne ikke situasjonen fortsette i det uendelige, så jeg måtte ta beslutningen om å si opp jobben min.
Det hjelper å få besøk
Jeg fikk noen gode venner i løpet av tretten år i selskapet. Spesielt en kollega kom alltid å besøkte meg både hjemme og på mine utallige sykehusopphold. Sjefen min har også besøkt meg hjemme, og vi møtes fortsatt av og til. Jeg stikker gjerne innom kontoret for en prat fra tid til annen.
Disse besøkene var veldig viktige for meg, ettersom jeg følte meg veldig avskåret fra alt, og det eneste jeg så var de fire veggene i huset mitt. Det hjalp meg å komme gjennom vanskelige tider
Familien min var en stor støtte for meg
Familien min var svært viktig for meg gjennom hele sykdomstiden. Min kone spesielt, som ble omsorgspersonen gjennom alt dette ettersom jeg mye av tiden måtte ha hjelp på badet, til å komme inn og ut av sengen, og kle meg. Dette høres patetisk ut, jeg vet det, men de som har denne sykdommen vet hvor ødeleggende den kan være. Jeg er veldig heldig som har fem flotte barn. Selv om alle er voksne nå, så var de til stor støtte for meg.
Noen å våkne opp med
På operasjonsdagen var både min kone, eldste stedatter og yngste datter med meg på sykehuset. De reiste hjem da operasjonen nærmet seg, men var hos meg igjen da jeg våknet etter operasjonen. Hele familien kom på besøk hver dag jeg var på sykehuset. I tillegg fikk jeg en venn som jeg ble kjent med på sykehuset.
Få hjelp hjemme
Den dagen jeg skulle hjem fra sykehuset ble jeg hentet av min kone og datter. Hele familien stilte opp for å hjelpe meg å komme raskt tilbake til hverdagen. Min kone var til spesielt stor hjelp, ikke vanskelig å merke at hun har jobbet som sykepleier.
